≡ Menu

Hvorfor jeg skrev “Smertens smil”

John Einar Sandvand på et utsiktspunkt over Anlong Veng, Røde Khmers siste bastion in Kambodsja.

Jeg har reist mye i Asia. Så fikk jeg “Kambodsja-syken”. Resultatet ble eboken “Smertens smil – en reise i Kambodsja”, som ble lansert denne uken.

Kjøp "Smertens smil - en reise i Kambodsja"av John Einar Sandvand herDet er møkkete. Mange steder ligger store søppelhauger i gatene. Folk er fattige.  Veiene er dårlige. Infrastrukturen svak. Korrupsjon gnager seg inn i hver minste transaksjon.

Hvorfor Kambodsja?

Hva er galt med Thailand, liksom?

John Einar Sandvand i Siem Reap, Kambodsja

John Einar Sandvand i Siem Reap, Kambodsja

Men det var Kambodsja jeg forelsket meg i, dette landet med den brutale historien. Røde Khmers regime fra 1975 til 1979 var et av de mest brutale verden har sett – og opptil en fjerdedel av befolkningen døde.  Det finnes knapt en eneste familie i Kambodsja som ikke mistet en av sine egne, og hvor ikke historien fortsatt setter dype spor.

Og likevel smilene.

Alltid smilene.

Vennlige. Glade. Åpne. Strålende mot meg hvor jeg enn var.

Men jeg skjønte snart at det var smil fulle av smerte.

Og slik oppsto ideen om “Smertens smil”.

En familie på tur i byen Battambang. Foto: John EInar Sandvand

En familie på tur i byen Battambang. Foto: John EInar Sandvand

Jeg var tenåring da Pol Pot satt med makten i Kambodsja. Nyhetene fra landet og den heftige politiske debatten om regimet hjemme i Norge flimret forbi uten at jeg registrerte stort mer enn de største overskriftene. I min frikirkelige familie var ikke dramaene i Sørøst-Asia blant det som ble diskutert mest. Først senere skulle jeg interessere meg for hva som hadde skjedd. Da ble jeg forferdet, ikke bare over grusomhetene khmerene var blitt utsatt for, men også over at så mange nordmenn og andre i Vesten hadde støttet det hele og trodd at det var veien til et slags sosialistisk paradis.  Det var vanskelig å fatte, også etter at jeg møtte flere av de gamle Pol Pot-vennene.

Jeg ble opptatt av hvilke spor et slikt overgrep setter på et samfunn og på menneskene som fikk leve videre. Det sporet en spesiell nysgjerrighet om Kambodsja hos meg.

For når forsvinner smerten etter et folkemord?

Journalistisk reiseskildring

Arbeidet med “Smertens smil” startet i 2008. Jeg søkte – og fikk – støtte fra Det faglitterære fond, nok til å finansiere flere reiser til landet og holde meg økonomisk flytende mens jeg tok noen kortere permisjoner fra jobben.

Jeg bestemte tidlig at “Smertens smil” skulle være en journalistisk reiseskildring. Samme form ble brukt i min forrige bok (“Å flytte fjell. En reise i Asia”)  Som gammel journalist er dette en form som passer meg. Jeg kan være personlig, samtidig som jeg bruker klassiske reportasjeteknikker.

Boken skulle være drevet av møter med mennesker, konkluderte jeg. Jeg er ingen akademiker med detaljert kunnskap om Kambodsjas historie og politiske system. Jeg er derimot en dreven journalist, blant annet med erfaring som korrespondent for Aftenposten i Asia i tre år (1997-2000). Jeg har gjennom min karriere tilbragt flere hundre døgn på reportasjereiser, alltid med notatblokken og kameraet som følgesvenner.

Som journalist er det ikke noe som er mer meningsfylt enn å møte mennesker som har en historie å fortelle.

Kambodsja-syken

Kambodsja er et land du enten elsker eller hater. Få som besøker landet er uberørte. Men noen føler mest avsky. De slås ut av fattigdommen, av lukten av søppel i bygatene, av fortvilelsen.  Og så er det de av oss som får Kambodsja-syken. Som trekkes mot kulturen og ikke vil gi slipp.   Ikke få har valgt å bli.

For meg er det nettopp kontrastene som holder meg fast og inviterer meg tilbake gang på gang.  Smilene og smerten. Vennligheten, som jeg ikke har funnet andre steder, selv ikke i Asia. Men også volden som eksploderer ukontrollert. Mennesker som strever. Den ekstreme fattigdommen. Håpløsheten.

Er det mulig å forstå disse kontrastene?

Kreativt rom

Kjøp "Smertens smil - en reise i Kambodsja"av John Einar Sandvand herJeg hadde en sekundær begrunnelse for å starte arbeidet med “Smertens smil”: Jeg savnet sagmuggen fra å være ute i felten som journalist.

Min karriere har bragt meg i mange retninger. De siste årene har jeg jobbet lite med utøvende journalistikk som sådan, men desto mer med digital produktutvikling. Det har vært spennende på alle måter, men jeg har samtidig hatt behov for et personlig kreativt rom knyttet til min gamle karriere som journalist.

Å ha et bokprosjekt som dette på si har gitt meg nettopp dette kreative rommet.

Men det har også vært mentalt krevende å skrive om et land som Kambodsja på fritiden mens jeg i min jobb på dagtid har syslet med helt andre temaer. De tre siste årene har jeg for eksempel brukt mesteparten av tiden min på å etablere et selskap for Schibsted i Krakow, Polen.

Dette har gjort at prosjektet har tatt betydelig lengre tid enn planlagt. Jeg har rett og slett slitt med å skifte mentalt fra fokus på en krevende jobb på dagtid til å fordype meg i et Kambodsja-manus på kveldstid.

Men nå er eboken endelig ferdig. Over 300 sider. Mye unikt materiale. Mange bilder. Punktum for en svært spennende prosess.

Jeg håper du liker boken og føler at du lærer noe om et av Asias mest fascinerende land.

Og har du ikke vært der, anbefaler jeg deg på det varmeste å besøke Kambodsja.

Du vil bli mottatt med mange smil!

En mann morer seg med sønnen sin på markedet i Phnom Penh. Foto: John Einar Sandvand

En mann morer seg med sønnen sin på markedet i Phnom Penh. Foto: John Einar Sandvand

 

 

 

About the author: Communications officer, journalist, author, digital strategist, photographer, traveller…and more.

3 comments… add one

Leave a Comment