≡ Menu
John Einar Sandvand

Dommer tipset halliker om politirazzia mot barnebordell i Kambodsja

Teenage girls wait for customers at a brothel in Phnom Penh, Cambodia

Skulle de endelig klare å ta hallikene som solgte barn for sex? 20 politifolk sto klare til razzia. Men nei! På nytt var forbryterne tipset….denne gang trolig av dommerne selv.
Kjøp "Smertens smil - en reise i Kambodsja"av John Einar Sandvand her
Jeg gikk til politianmeldelse av et bordell i Phnom Penh. Det ble en rystende reise i korrupsjon, overgrep og maktmisbruk.

Historien fortelles i detalj i boken “Smertens smil – en reise i Kambodsja”. Det er en fortelling som skulle gå over et par år.

Tilbød barneprostituerte

Nhep, et beinrangel av en mann på rundt 30 år, var fast motorsykkelsjåføre utenfor hotellet mitt i Phnom Penh og hadde ofte kjørt meg rundt. En dag foreslo han at han skulle skaffe en ung jente til meg.

Jeg hadde fått tilbudet mange ganger fra taxisjåfører i Phnom Penh og andre steder i Kambodsja. Denne gangen bestemte jeg meg for å spille interessert for å se hvor det ville lede meg.

– Liker du unge jenter, John?

Jeg later som jeg rødmer.

– Jo, kanskje det.

– Hvor unge vil du ha dem?

– Nei, jeg vet ikke.

Nhep legger hånden på kneet mitt som for å signalisere fortrolighet.

– Jeg kan skaffe veldig unge jenter, John. 15 år, 16 år, ikke noe problem. Enda yngre også.

– Hva mener du?

– 13 år, ja, til og med 12 år. Det er opp til deg.

– Men det er jo ulovlig!

– Det er helt trygt, John! Der jeg tar deg med, har de avtale med politiet. Så du trenger ikke engste deg. Ikke noe vil skje.

Bordellbesøket

Bordellet i Phnom Penh hvor forfatteren ble tilbudt 13 år gamle jenter for sex

Bordellet i Phnom Penh hvor forfatteren ble tilbudt 13 år gamle jenter for sex

Noen timer senere sto vi utenfor en anonym bygning midt i Phnom Penh. Porten var nesten igjen, utenfor satt to menn henslengt. De spratt opp da jeg nærmet meg – og dro meg inn.

Jeg hadde valgt å fortelle Nhep at jeg var journalist – og bare kom til å late som jeg var interessert. Han trodde meg ikke – og regnet nok med å få kommisjon fra bordellet av en eventuell “handel”.

Noen minutter senere satt jeg på en vaklevoren plastkrakk foran 15 jenter, alle med et kroppsspråk som signaliserte avsky. En av jentene plukket lus fra håret på en annen.

Så kommer to jenter ned trappen. De smyger seg inn i rommet med bøyde hoder.  Ikke et blikk mot meg, ingen hilsen. I stedet smetter de søvndrukne inn mellom noen av de andre jentene og planter blikket fast i gulvet.

            Men jeg ser på dem. 

            Det er to barn, knapt kommet i puberteten. Kroppene er smale og rette, uten en kvinnes runde former. De har så vidt begynt å utvikle bryster.

            Den ene jenta presser seg opp i hjørnet av rommet. Hun har halvlangt, rett hår og er kledd i en luftig, lilla silkepyjamas.

            Hun er redd. Selv om hun ikke ser på meg, skjønner jeg det. Hun er skrekkslagen for at jeg skal si ja, for hva som vil skje etterpå, kanskje også for bordelleieren som neppe er nådig hvis noe går galt. Kroppen skjelver lett. Øynene flakker, men treffer fortsatt aldri mine.

            – Hvor gammel er hun? spør jeg mannen.

            – Hun er bare tretten, Mister, sier han.

            – Hva sa du?

            Jeg må sjekke at jeg har hørt riktig. 

            – Tretten, gjentar han. Så tar han frem en papirlapp og skriver med en sort penn: 13.

            – Og den andre jenta?

            – Hun er også tretten. Og vi har enda flere. De kommer straks.  

 

Men jeg maktet ikke være der lenger. Jeg gikk med raske skritt ut av bordellet.

En politianmeldelse

Jeg forsto at jeg måtte reagere. Det finnes ikke noe mer nedverdigende overgrep enn salg av barn. I Kambodsja er barneprostitusjon et omfattende problem. Ofte behandles barna i praksis som slaver, uten mulighet til å forlate bordellet. Noen ganger er foreldre blitt lurt til å gi fra seg døtrene til kyniske menneskehandlere.

Men hvordan gå til politianmeldelse i Kambodsja, hvor det er en kjent sak at de fleste bordeller står under politiets beskyttelse?

Redd Barna, tenkte jeg. Den norske hjelpeorganisasjonen har kontor i Phnom Penh. Deres jobb er jo nettopp å beskytte barn. Jeg kontaktet dem.

Deres reaksjon var første tegn på hvilket grusomt terreng jeg var i ferd med å bevege meg inn i.

Redd Barna kunne sende politianmeldelsen til riktig politistasjon, men ikke ta på seg å følge den opp på noen som helst måte, fikk jeg forklart. Deres ansatte ville rett og slett føle seg utrygge hvis de ble bedt om å følge opp hva som skjedde med anmeldelsen, het det. For politiet i Kambodsja er nesten alltid korrupt og står ofte i ledtog med bordelleierne.

Neste steg

Så jeg måtte selv følge opp anmeldelsen. Neste gang jeg var i Kambodsja – et halvt år senere – troppet jeg opp på den lokale politistasjonen sammen med min fikser. Vi ville spørre hva som hadde skjedd.

De ristet på hodet og prøvde lenge å ignorere oss.  Nei, en slik anmeldelse hadde de ikke sett! Og uansett var det ikke deres sak, selv om bordellet angivelig lå i nabolaget…. Jeg måtte snakket med den nasjonale anti-trafficking-enheten, sa de.

Men nå var det min tolk og fikser Soratha som fikk kalde føtter. Han ble redd. – Tør vi virkelig å gå til den nasjonale anti-trafficking-enheten, John? spurte han.

Soratha var overbevist om at vi stilte oss selv i fare ved å forfølge saken til topps.

Hva gjør du når politiet er korrupt?

Jeg kunne ikke ignorere Soratha´s frykt. Resultatet ble derfor at vi konsulterte flere menneskerettseksperter i Phnom Penh. Og svarene var ikke entydige. Flere bekreftet at det kunne være farlig.

For meg som nordmann var det uvirkelig å måtte vurdere om det var trygt å gå til topps i politiet med min sak. I Norge stoler vi i bunn og grunn på politiet – til eventuelt det motsatte blir bevist. I Kambodsja har folk det motsatte utgangspunktet: Politiet er gjennomkorrupt, til du eventuelt blir overbevist om at enkeltpersoner er ærlige sjeler.

Det ble International Organization for Migration som til slutt rakte ut en hjelpende hånd. De  tilbød seg å formidle anmeldelsen til ledere i den nasjonale anti-trafficking-enheten de visste var seriøse i sin kamp mot menneskehandel.

Og slikt gikk min anmeldelse av et bordell i Phnom Penh endelig helt til topps i systemet.

Jeg fikk til og med telefon til Norge fra anti-trafficking-enheten, hvor de lovet å gå til aksjon umiddelbart.

Men så skjedde det ikke noe…

 

Når politimennene lyver til sjefene sine

Kjøp "Smertens smil - en reise i Kambodsja"av John Einar Sandvand herEt halvt år senere var jeg tilbake i Phnom Penh, fast bestemt på å finne ut hva som hadde skjedd med saken.

Jeg ba om – og fikk – møte med en av lederne i den nasjonale anti-trafficking-enheten.

Men først ville jeg studere virkeligheten med egen øyne. Jeg dro tilbake til bordellet. Og det samme som sist gjentok seg. Jeg ble invitert inn og spilte naiv turist som var interessert i unge jenter. Denne gangen ble jeg tatt med opp i andre etasje og bedt om å vente mens de vekket opp jentene. Noen minutter senere sto en ny tretten år gammel jente foran meg – med frykt i blikket.

“20 dollar!”, sa halliken. Jeg sa nei og forlot bordellet, mens mannen kom etter og forsøkte å friste med enda yngre jenter.

Neste dag møtte jeg Ted Borany, en av sjefene in anti-trafficking-enheten.

Han la ut om hvordan virksomheten i bordellet i praksis var blitt lagt ned. Nå var det bare to “eldre” vietnamesiske kvinner på rundt 40 år igjen. Politiet hadde ingen sak.

Jeg måpet.

Og så måtte jeg fortelle hva jeg hadde opplevd dagen før – det diametralt motsatte av hva han nettopp hadde fortalt meg.

Så var det politisjefens tur til å måpe.

Det ble klart for meg at politifolkene ute i felten ikke hadde sagt sannheten til sin sjef. Han var oppriktig forbauset.

Politirazzia

Så skjedde ting. Senere på dagen kontaktet politiet en frivillig organisasjon de samarbeidet tett med – International Justice Mission. Organisasjonen sendte sine egne spanere inn i bordellet – og de bekreftet nettopp hva jeg hadde sagt: Bordellet tilbød barn for sex.

Anti-trafficking-enheten bestemte at de hadde nok til å gå til aksjon. Men først måtte de få tillatelse fra domstolen.

Tillatelsen kom klokken 16:30. Kort tid etter var 20 politifolk klare til aksjon i en buss parkert ikke langt fra bordellet.

Kun domstolen og et lite antall personer i anti-trafficking-enheten visste på dette tidspunktet hva som var målet for aksjonen. Ingen av politimennene i bussen var informert om hvor de skulle aksjonere.

Politiet slo til klokken 17:38, bare litt over en time etter at tillatelsen var gitt fra domstolen.

Dørene til bordellet var stengt med hengelåser. Lokalene var tomme.

Noen hadde varslet. Lokalene var blitt tømt i hui og hast bare noen får minutter før politiet slo til.

Trolig var det dommeren selv som hadde tjent seg noen hundre dollar på si ved å ringe til forbryterne rett etter at han hadde avsagt kjennelsen.

Sluttspillet

Det skulle gå et nytt halvt år før jeg var tilbake i Kambodsja.

Enda en gang stakk jeg innom bordellet.

Men nå var det ikke lenger et bordell. I stedet ble det servert mat. Jeg spiste middag.

Et par dager senere snakket jeg med International Justice Mission. Jeg fikk forklart at bordellet hadde fortsatt sin virksomet – og at organisasjonen hadde spanet tett. Til slutt mente de at de hadde nok bevis. Politiet besluttet å gå til aksjon. 30 politimenn deltok denne gangen. Tillatelsen fra forrige,  misslykkede aksjon var fortsatt gyldig. De trenge ikke oppsøke de korrupte dommerne på nytt.

De fleste jentene rakk å bli smuglet ut da politiet gikk til aksjon. Men eieren av bordellet – en vietnamesisk kvinne i 40-årene – ble arrestert. Hun soner nå i fengsel.

Men ofrene? Barna som ble solgt for sex til kåte menn?

Jeg vet ikke. Men alt tyder på at de har dukket opp som slaver i et nytt bordell.

            Likevel er det de små steg som bringer rettferdighet. En forbryter som blir stilt for retten, selv om tusener går fri. Et offer som får hjelp, selv om de fleste blir glemt av en kynisk verden. Små steg som forteller at det ikke er fritt frem, at overgriperne alltid løper en risiko for å bli oppdaget. Og det har skjedd et holdningsskifte hos kambodsjanske myndigheter, som har erkjent at kampen mot sexovergripere er viktig for at landets omdømme ikke skal få alvorlige skudd for baugen.

            Fortsatt kommer sexforbryterne til Kambodsja. Men de må være forsiktigere nå og kan ikke lenger forsyne seg uten risiko. Flere enn før blir arrestert – og dømmes til lange opphold i kummerlige fengsler.

            Er det lov å håpe på rettferdighet?

 


Denne historien er viktig for meg å fortelle uansett om du kjøper boken min eller ikke. Men jeg håper også du vil gi boken en sjanse. Den er billig (99 kroner) og burde gi god innsikt i et fascinerende, men dessverre lutfattig og korrupt land.
Kjøp "Smertens smil - en reise i Kambodsja"av John Einar Sandvand her